Et nyoppdaget pilegrimsmerke på kirkeklokke i Norge
At det finnes avstøpninger av pilegrimsmerker på kirkeklokker fra middelalderen, er en kjent sak. I flere artikler i Acta Campanologica kan vi lese spennende beretninger om kirkeklokker i hele Norden som har opptil flere av dem. Merkene finnes i all hovedsak på klokker fra middelalderens senere del, noe som gjenspeiler oppblomstringen av mange pilegrimsmål på denne tiden. Mange av merkene er også identiske på tross av landegrensene, noe som i seg selv er en naturlig konsekvens av Kirkens overnasjonale karakter på denne tiden.
For Skandinavia sin del er merker som viser lokale, viktige helgener som f.eks. St. Olav og Sta. Birgitta av Vadstena spesielt utbredt, men det finnes også flere eksempler på kontinentale helgener som f.eks. St. Servatius av Maastricht. På 1400-tallsklokken i Årdal gamle kirke i Rogaland fylke finner vi imidlertid et merke som det ikke finnes maken til i Norge, og som fører oss like inn i senmiddelalderens rike trosmysterier.
Merket på Årdalsklokken er en sammenstilling av tre runde merker, hver på ca. 1,5 cm i diameter. Hvert merke har et relieff, som alle er til dels utvisket. Den karakteristiske utformingen tilsier likevel at vi etter all sannsynlighet står overfor et pilegrimsmerke fra den nordtyske byen Bad Wilsnack, som var et viktig pilegrimsmål fra slutten av 1300-tallet og frem til reformasjonstiden på 1500-tallet.
De tre runde merkene som utgjør pilegrimsmerket henspeiler på tre hostier, dvs. nattverdsbrød som i den katolske messe er forvandlet til Kristi udelte legeme med både kropp og blod. Av bevarte merker fra andre steder vet vi at de tre relieffene er scener fra Kristi pasjonshistorie – hhv. piskingen, korsfestelsen og oppstandelsen. Bakgrunnen for denne spesielle utformingen er et under som skjedde i forbindelse med en brann i den lille sognekirken i Bad Wilsnack i 1383. Etter brannen fant sognepresten alteret dekket med en linduk, og på denne lå tre hostier med hver sin blodsdråpe midt på. Kristi blod hadde altså piplet frem. Dette store underet fikk raskt en sterk posisjon i bevisstheten til mange troende i Nord-Europa, og store skarer strømmet til Det hellige blodet i Wilsnack. Hostiene endte imidlertid sine dager i 1551, da en protestantisk prest brente dem opp.
Pilegrimsmerket fra Wilsnack er bundet sammen av en trekant, og de to øverste krones av hvert sitt kors. Både trekanten og korsene er borte fra merket på klokken i Årdal, men dette kan tilskrives støpeprosessen og pilegrimsmerkets eventuelle dårlige tilstand idet avtrykket ble gjort på klokken i formingsprosessen. Det er også mulig at avtrykket av de tre merkene opprinnelig har vært dekorert med flekker av rød farge, muligens ekte sinober; på et alterskap i Lüneburgs museum, malt i 1445, finnes det bl.a. et Bad Wilsnackmerke som er gjengitt med tydelige blodflekker. Da er det spesielt interessant at det ved mikroskopisk undersøkelse er oppdaget spor av rødfarge på et identisk merke som er funnet i Alvastra klosterruin i Sverige (jfr. Andersson 1989, s. 57-58). Å male pilegrimsmerkene ville bare øke pilegrimens opplevelse av å faktisk nærme seg Kristi hellige blod. Å se blodet ble en åndelig kommunion, dvs. at man mottok Kristi blod gjennom synssansen. Denne tankegangen var svært utbredt i middelalderens religiøsitet.
Men hvorfor laget man et avtrykk av nettopp dette merket på klokken til Årdal gamle kirke? Det er det ikke lengre mulig å gi et sikkert svar på. Som en forklaringsmodell skal vi merke oss Lars Anderssons bemerkning om at:
[s]kälen bakom tillkomsten av dessa klockdekorationer låter sig inte entydigt besvaras. Man har framlagt flera tänkbara förklaringar. En äldra uppfatning är, att klockan kanske skänkts till kyrkan av en hemvändande pilgrim, som samtidigt «offrade» sina mödosamt förvärvade pilgrimsmärken vid gjutningen. Tyska forskare har senare velat framhålla märkenas magiska verkan för den medeltida människans sinnen eller, som det uttrycks, deras «apotropeiska funktion». Genom att placera de invigda pilgrimsmärkenas reliefer på klockan, hade man inte bara skyddat denna och kyrkan från stormväder, åsknedslag och andra onda makter, utan också tillfört den en ökad kraft, som substansierades och vidarebefordrades till omgivningen genom klockringingen. Tanken på att sådana djupare hänsyn i vissa fall varit viktigare än de rent estetiska vinner stöd i de eksempel, som finns på att även gravt defekta märken har använts till klockavgjutningar och att märkena anbringats snett och ibland till och med lagts över varandra […]» (Andersson 1988, s. 72).
På denne måten kan vi se for oss at den guddommelige kraften fra Det hellige blodet i Bad Wilsnack har blitt overført til den lille klokken i Årdal, via pilegrimsmerket, og at den har blitt spredt ut over bygda hver gang klokken ringte. En slik særskilt velsignelse var ikke alle bygder forunt.
Kilder:
Andersson, Lars. «Den heliga Birgittas pilgrimsmärken på medeltida klockor». I Acta Campanologica, vol. 4, 1988: 71-86.
Andersson, Lars. Pilgrimsmärken och vallfart: Medeltida pilgrimskultur i Skandinavien. Lund Studies in Medieval Archaeology, 7. Stockholm: Almqvist & Wiksell international, 1989.
For videre lesning:
Bynum, Caroline Walker: Wonderful Blood: Theology and Practice in Late Medieval Northern Germany and Beyond, University of Pennsylvania Press, 2007.
Spencer, Brian. Pilgrim Souvenirs and Secular Badges. I serien Medieval finds from excavations in London, 7. London: Museum of London; The Boydell Press, 2010.
(Artikkel til Acta Campanologica vol 8 nr. 5)